30 år i Aserbajdsjan 

Dåp av 20 barn og unge i Nich, sommeren 2016. Biskop Saliba fra Den syrisk-ortodokse kirke sammen med diakon Rafik Danakari og udi kirkeleder Robert Mobili. Biskop Saliba fra Den syrisk-ortodokse kirke var på besøk og godkjente det hele.

– Vi er kristne, men vi tror ikke på Gud, sa udi-folket da Bjørn A. Wegge møtte dem første gang i 1994. Møtet med folket som var blitt kommunister og ateister – men som tviholdt på sin kristne selvforståelse – skulle føre til et av Normisjons mest særegne misjonsarbeid.

Tekst: Silje Jortveit – Foto: Privat – Publisert 27.12.2023

– Er det ikke storartet å tenke på at Normisjon har vært med og gjenreise den urgamle ortodokse kirken til udi-fol­ket i Aserbajdsjan? spør Bjørn A. Wegge og smiler.

Den erfarne misjonslederen, lektoren og kirkehistorikeren har arbeidet med misjon gjennom hele sitt yrkesaktive liv, både som informasjonssjef i Santalmi­sjonen/Normisjon, og senere som generalsekretær i Stefanusalliansen. 

Helt siden han for første gang møtte representanter for udiene har han hatt en nød for å hjelpe dem med å finne tilbake til sin kristne arv og tradisjon. 

I sommer kunne Wegge overrekke hele 18 utarbeidede dokumenter som beskriver udienes kirkehistoriske egen­art, teologi og trospraksis, til represen­tanter for både udi-folket og Normisjon. 

Bjørn A. Begge.

– Jeg er takknemlig for at jeg har hatt muligheten til å hjelpe, sier Wegge. 

Dype kristne røtter 

Selv om folk flest i Aserbajdsjan er muslimer, har udiene en kristen selvfor­ståelse, forteller Wegge. 

– Kristendommen spredte seg østover fra Jerusalem og Antiokia før den kom vestover til Europa. 

I kirkens tidligste tid nådde misjonærene helt øst til Kaspihavet. Udiene regner derfor røttene sine helt tilbake til de første kristne folkegruppene i Kaukasus. 

På 1900-tallet fikk de kristne trange kår i Aserbajdsjan. Sterkt politisk og religiøst press gjorde at mange forlot troen. 70 år med kommunistisk og ateistisk propa­ganda forverret situasjonen dramatisk. 

Da Wegge kom i kontakt med udi-folket 20 oktober i 1994, ble det tydelig at deres kollektive minne om deres historiske, kristne tro nesten var hvisket ut. 

– Gjennom tre generasjoner med kommunistisk styre hadde kirkene deres blitt transformert til grisehus og ned-støvede lagerrom, beskriver Wegge. 

Over 20 udier ble døpt på samme dag en søndag i juli 2016. Her står alle samlet inne i St. Eliseus-kirken med dåpsdiplom og Vår Far skrevet på udi-språket.

En kirke gjenoppbygges 

Det sterke møtet med folket som hadde glemt sin kristne arv, skulle bli starten på et særegent misjonsarbeid. Et av de viktigste og mest symboltunge opp­gavene Normisjon tok på seg, var å hjelpe folket med å restaurere St. Eliseus-kirken i landsbyen Nich. 

Noen av misjonsvennene i Norge syntes kanskje at det var litt spesielt at en luthersk misjonsorganisasjon ville gjenoppbygge en ortodoks kirke. Men etter hvert fikk man en felles forståelse for at dette var det mest strategiske valget. 

Den restaurerte kirken stod ferdig i 2006, og i dag står den som et sterkt og betydningsfullt symbol på at udi-folket har en annen bakgrunn enn den muslim­ske majoritetsbefolkningen: 

– Den er et ikon på de kristne røttene som finnes i Kaukasus, sier Wegge. 

St. Eliseus-kirken i landsbyen Nich slik den så ut da Wegge besøkte udi-folket første gang i 1994. På den tiden var den et lager for høy, grønnsaker og ved. 
Slik ser St. Eliseus-kirken i Nich ut nå, etter at den ble restaurert av Normisjon i 2006.

Primus motor og rådgiver 

Etter hvert ble det tydelig at den nyrestaurerte kirken trengte å fylles med innhold.

Våren 2014 var Wegge i ferd med å gå av med pensjon etter flere år i Stefanusalliansen. Men da ledere i Normisjon utfordret han til å bistå som rådgiver for udi-kirken, svarte han likevel ja. Sammen med lokalt lederskap gjøv han løs på oppgaven med å finne frem til udienes historiske lære, liturgi, trosprak­sis, og kirkeforfatning. 

– Det var som å komme tilbake til min første kjærlighet, sier Wegge glad. 

Gjennom de påfølgende årene med historisk og teologisk arbeid, ble det viktig for Wegge å møte udi-folkets kirkehistoriske fortelling med stor respekt og ydmykhet. – I ortodoks kirketenkning tar man ikke bare utgangspunkt i «skriften alene», forklarer han. 

– Også Kirkens tradisjon vil være bestemmende for en kirkes egenart og selvforståelse.

Av den grunn introduserte Wegge udiene for den Den syrisk-ortodokse kirke. Denne kirken forvalter det som etter tradisjonen er den eldste liturgien i verden. 

Et mirakel 

Det var en stor dag da Wegge i august i år, etter ni års arbeid, kunne overlevere de 18 dokumentene som sammenfatter udi-kirkens selvforståelse og identitet til representanter fra både Normisjon og udiene. 

Når Wegge ser tilbake på de siste 30 årene, kjenner han på en takknemlighet for at han har fått være med å revitalisere den urgamle kirken.

– Selv om udi-kirken ikke er så stor, er det et mirakel at den har klart å reise seg igjen etter tre generasjoner med kommunistisk propaganda og militant ateisme – og attpåtil i en muslimsk kon­tekst, forteller han, og legger til: 

– I løpet av de siste fem årene har over 500 men­nesker i denne kirken blitt døpt! Og selv om de enda ikke har en komplett liturgi, samles de hver søndag til bibellesning og lystenning. 

Wegge håper også at Den syrisk-ortodokse kirke etter hvert kan stå for ordinasjonen av de første udi-prestene i vår tid. 

Blir lagt merke til 

Misjonslederen avslutter med å fortelle at han synes at det er storartet at Normisjon har villet gå inn i dette banebrytende arbeidet: – Jeg tror det blir lagt merke til, både i Misjons-Norge og internasjonalt at Normisjon har sett så stort og romslig på det globale kristne fellesskapet.

Les mer om udi-folket her.