Oppstart av et nytt bistands-prosjekt

Et innblikk i prosessen på et av våre nyeste diakonale prosjekt, i en kultur der veien til målet ofte er kronglete.

Tekst og foto: Andres Jøssang – Publisert: 19.05.22

Vi er inne i den varmeste måneden i Senegal, som i år også treffer muslimenes fastemåned, Ramadan. Det påvirker det aller meste her i landet, og noe av det evangeliske arbeidet vårt har måttet bremse ned aktivitetsnivået. For noen av oss har det passet godt med tanke på et annet prosjekt vi jobber med. 

I 2010 var Lærdal Global Health med å starte et prosjekt som nå er introdusert i mer enn 80 land. Prosjektet het den gang Helping Babies Breathe.

Om prosjektet: 

• ENCC (Essential Newborn Care Course) er det oppdaterte navnet på Helping Babies Breathe, som igjen er første del av et omfattende utdanningsprogram kalt Helping Babies Survive, initiert av American Academy of Pediatrics (AAP) for å redusere dødelighet blant nyfødte i lavinntektsland, nå sammen med WHO. 
• Ifølge WHO er problemer med pusteproblemer i forbindelse med fødsel direkte årsak til rundt 900.000 dødsfall hvert år, og at 2/3 av disse dødsfallene kan unngås ved enkle, men effektive grep.  
• Forskningsrapporter som er gjennomført i forbindelse med prosjektet viser blant annet til reduksjon i nyfødt-dødelighet opp mot 50% og 25% lavere dødelighet første levedøgn (Tanzania), og pr 2020 har over 850.000 fødselspersonell i lavinntektsland gjennomgått treningen. 
• Helt konkret lærer kurset fødselspersonell å gjenkjenne pusteproblemer for barnet, ulike metoder for å bidra til stimulering samt bruk av en håndholdt pustemaske som produseres av Lærdal. Selve kurset er gjennomført på to dager, og deltagerne får med seg noen enkle guider og plakater til bruk på arbeidsstedet. 

Prosjektet ble tidlig introdusert i Senegal, og landet er merket som ferdig implementert, og nyutdannede jordmødre og barneleger får nå denne treningen i utdanningen sin, samt mesteparten av det nødvendige utstyret.  

Da vi hørte om dette prosjektet ble vi tidlig interesserte, delvis fordi Kari er jordmor, delvis fordi det hørtes ut som et utrolig viktig prosjekt, men også fordi vi hadde inntrykk av at vår region som så mange ganger tidligere var kommet litt langt ned på prioriteringslista og at det ikke var skikkelig implementert. 

Ett skritt frem og to tilbake
Vi skal fortelle litt om veien vår i dette prosjektet, for å gi et lite inntrykk av «landskapet» vi jobber i. I starten jobbet vi med to muligheter samtidig:  Vi ville komme i kontakt med de organisasjonene som hadde vært involvert i prosjektet, både for å høre om vi fikk lov til å henge oss på, og for å få tak i kvalifiserte kursholdere som vi kunne benytte oss av.  

På den andre siden ville vi verifisere behovet, ved å besøke sykehus og små fødestuer og høre hva som fantes av utstyr og opplæring. Vi kontaktet flere hjelpeorganisasjoner, men ingen i regionen kjente til prosjektet. Samtidig fikk vi stadig tips om mulige andre organisasjoner vi burde høre med, blant annet i hovedstaden.  

På en tur til Dakar i forbindelse med et maraton vi deltok i, besøkte vi flere av disse, men ble enten avspist med at vi måtte sende skriftlig søknad om å få audiens, eller at ingen kjente til prosjektet. Det var veldig frustrerende, fordi vi følte de fleste ikke ønsket å gjøre noe for å hjelpe oss i gang, selv om vi hadde samme mål om å hjelpe flere nyfødte barn å overleve.  

Vendepunktet
Lokalt fant vi ut at det var bra med utstyr og at de fleste jordmødrene hadde fått opplæringen, så det gikk så langt at i februar bestemte vi oss for å sette prosjektet på pause. Noen dager etter kom det en melding fra jordmorkoordinatoren på sykehuset i byen, som på våre møter hadde virket bare midt på treet interessert i at vi skulle gjennomføre prosjektet:

«Beklager at dette har tatt lang tid, men jeg har nå 36 fødselspersonell som trenger opplæring».  

Vi bestemte oss for å droppe all den frustrerende jobben med å finne partnere nasjonalt, og fokusere på Lærdal som leverandør og sykehuset i byen som lokal partner.   

Fremskritt
Lærdal var veldig positive og vi fikk både kjøpe utstyr for å starte de første kursene, samt god og oversiktlig oversikt over tilgjengelig informasjon som vi trengte for å lære opp oss selv. Men de hadde ikke fraktpartner i Senegal, og forsendingen kunne fort bli både treg og dyr. Heldigvis hadde de akkurat nok utstyr på lager i Stavanger til at familien vår, som bare få uker senere skulle komme hit på påsketur kunne hente det ut og ta det med i bagasjen. 

Vi hadde møte med helsesjefen i regionen og sjefslegen på sykehuset, som ga oss tilgang på alt vi trengte av både lokaler, personell og eventuelt ledig materiell. Vi la en plan sammen med jordmorkoordinatoren for hvordan hun skulle rekruttere instruktører, ha en egen kursdag for dem og to to-dagskurs for fødselspersonell i begynnelsen av mai.  

Etter mye om og men med innreise til Senegal for familie og utstyret de hadde med seg, fikk vi det trygt frem i påsken.  

Enda en ny vending
Tilbake i området vårt tar vi kontakt med jordmorkoordinatoren for å detaljplanlegge de neste to ukene. Vi inviteres hjem til henne – “vi kan jo ikke møtes på sykehuset” – hun er jo tross alt i streik! Det viser seg at sykepleiere og jordmødre i lengre tid har hatt en streik gående – i protest mot at lønninger ikke er hevet siden 2014.  

Streiken har ikke gått ut over kritiske oppgaver; før det skjedde noe i en by Nord-vest i landet. En fødende kvinne ble tilsynelatende nektet utvidet omsorg da hun kom til sykehuset for å føde, og ble sittende timesvis å vente. Det hele endte fatalt, med at både hun og barnet døde. Seks jordmødre er nå arrestert for å ikke å ha gitt nødvendig pleie. Dette protesteter helsevesenet kraftig på, og nå er absolutt alt innenfor Senegalesisk helsevesen (utenom kritisk hjelp) stengt ned frem til rettssaken 6.-7. mai.  

Nå har vi akkurat fått vite at streiken er avblåst, og nasjonale helsekampanjer mot malaria (sesongen starter mai/juni) og seksuelt overførbare sykdommer kan komme til å gå foran vårt i sykehusets prioriteringer, men likevel har vi planlagt med de to sykehusene at vi skal starte opp de to første kursene den siste uken i mai.   

Normisjons plan med prosjektet: 

• Normisjon i Senegal har et diakonalt, strategisk mål om å bidra til forbedrede levekår til sårbare grupper, og hva er vel mer sårbart enn et nyfødt barn som fødes i omgivelser der det er begrensninger både i kunnskapsnivået blant fødepersonellet og mangel på nødvendig utstyr? 

• For at prosjektet skal være bærekraftig og bidra til varig forbedring, ønsker vi ikke og kan ikke være den bærende parten, men vi ønsker å legge til rette for at den lokale, utøvende enheten, i dette tilfelle helsevesenet, skal kunne lære seg å gjennomføre prosjektet over lang tid, på sikt uavhengig av Normisjons tilstedeværelse. Dette er utfordrende nok i seg selv, men med de store kulturelle, økonomiske og byråkratiske forskjellene fra Norge til Vest-Afrika er det ofte en kronglete vei å gå – selv når prosjektet allerede var godt utprøvd og godt tilrettelagt for denne delen av verden.  

Vi, Kari og Andres Jøssang avslutter tjenesten vår i månedsskiftet mai/juni, så det er virkelig i siste liten for at vi skal få oppleve kursoppstart, og vi gleder oss skikkelig til det! Samtidig har vi allerede dratt inn Liv og Miriam inn i prosjektet, og Gunnar kommer også til å koble seg på etter sommeren, så vi føler oss trygge på at vi skal få noen kjekke rapporter utover den neste høsten og våren. 

Vi vil gjerne oppfordre dere til å være med og hjelpe dette videre. Regionen vår er blant de fattigste, og mangel på utdanning gjør at kvalifisert personell må sendes på åremål. I tillegg er helsevesenet under sterkt press i Senegal, med dårlig økonomi og en skepsis som gjør at syke kommer for sent inn, både fordi det er en sterk tiltro til gamle tradisjoner og at det koster penger å benytte seg av helsevesenet.

I første fase av prosjektet gjør det at vi er nødt til å dekke en del kostnader for kursingen, ellers blir det ikke gjort. Be gjerne for en politisk dreining mot at helsevesenet prioriteres, både i form av flere og bedre utdannede helsepersonell, og materiell.

Det er grundige rapporter hos WHO (World Health Organization) som viser at nettopp dette prosjektet bidrar sterkt til lavere dødelighet blant nyfødte barn – så vi får faktisk være med å bidra til å redde mange liv i vår region.